Sverre og Hannah

Av: Junie Christie

Mange tror Mental Helse Ungdom sin chattetjeneste har vært tilgjengelig i årevis, men sannheten er at den først ble lansert sommeren 2020. Bak prosjektet sitter to med hjerte for psykisk helse og frivilligheten.

Om man har det vanskelig kan det sitte langt inne å fortelle noen om det. Ikke bare kan det være utfordrende å sette ord på det, men frykten for at mottakeren ikke skal tåle det som foregår inne i deg er enda verre. I juni 2020 ble derfor Chatten lansert. Med Chatten trenger du nettopp ikke å streve med å finne de rette ordene å si, du kan heller skrive dem slik det passer deg, til en som forstår. Prosjektet ble først og fremst satt i gang som et tiltak mot psykiske utfordringer under koronapandemien, men prosjektkoordinator Hannah Lerfaldet (28) tror dette er et tilbud som vil leve videre. Forhåpentligvis har det kommet for å bli.

Hannah Lerfaldet, prosjektkoordinator chatten

Prosjektet ble først og fremst satt i gang for unge mellom 18 og 35 år, da dette er den gruppa som var og fortsatt er mest utsatt for permitteringer. Samtidig er dette også en gruppe hvor man opplever enormt mye av etablering og ikke minst, forventinger til etablering. Man har ikke enda blitt en ordentlig del av voksenklubben, og det er lett å sammenligne seg med andre på egen alder. Denne aldersgruppa er egentlig i det øvre sjiktet av målgruppa til MHU, men de mangler tilbud og vi søkte derfor midler til dem spesifikt. Slik var det Chatten ble til; et tilbud for de som opplever psykiske utfordringer for første gang.

Chatten er i motsetning til mange andre chattetjenester som finnes i dag tematikkuavhengig, og for unge voksne. Den er operativ tre dager i uken, tre timer av gangen. I tillegg er tjenesten anonym, både for den som skriver inn og den som svarer. Tjenesten baserer seg på frivillighet, og det er særlig dette Hannah brenner for; frivilligheten. Selv har hun en bachelor i sosialantropologi, med et breddeår på utveksling i New Zealand, hvor hun tok kjønnsstudier. Videre tok hun et år psykologi, før hun fortsatte på master i likestilling og
mangfold på NTNU. Hun har alltid vært mye frivillig, med ulike typer verv og ansvar. Blant annet som festivalsjef for Trondheim Pride og skribent i studentavisen i Trondheim. Etter endte studier ventet en runde med jobbsøking, før hun startet som forskningsjournalist i Kilden kjønnsforskning. Enda en runde med jobbsøking resulterte videre i stilling som prosjektkoordinator i MHU.

Jeg kjente på en del psykiske utfordringer selv under disse jobbsøkeperiodene. Mye av grunnen til at jeg søkte på akkurat denne stillingen var nettopp viktigheten av denne tematikken, men også at hjertet mitt ligger i frivilligheten. Det er nesten litt morsomt å tenke på at dette startet som en femti prosent stilling, for det ble raskt mye mer enn det. I starten rekrutterte vi kun frivillige i Oslo og kunne ha de arbeidende på kontoret, men i november ble det nok en lockdown og alle vakter foregikk digitalt. Vi forventet stort trykk i jula og bestemte oss derfor for at Chatten skulle holde åpent hele ferien. Den tiden er tung og vanskelig for mange i utgangspunktet, og med korona oppå det hele ønsket vi å kunne ha et godt tilbud. Det hastet derfor plutselig med å rekruttere nok folk, og vi fikk nå med frivillige fra hele landet. Det ble mye å holde styr på alene.

Sverre Gravdahl Gran

 

I desember 2020 fikk hun derfor Sverre Gravdahl Gran (31) med på laget. Sverre er utdannet kaospilot, en alternativ lederskapsutdannelse, som han tok i Sveits og ble uteksaminert fra i Danmark. De siste ti årene har han i størst grad oppholdt seg utenfor Norge, med lengre perioder både i Cape Town, Bern og Amsterdam. Han flyttet hjem igjen i starten av mars 2020, og den nye tilværelsen ble dermed litt annerledes enn han hadde sett for seg. Heldigvis fikk han allerede i august jobb som prosjektkoordinator i MHU.

Jeg har alltid vært opptatt av mennesker, og har selv gått flere runder med meg selv og egen psykiske helse. Dette lærte meg mye, som hvor viktig det er å tørre å være åpen og si ting høyt. Det å si hvordan du har det til noen andre hjelper mer enn man tror, ikke nødvendigvis for rådene du kan få, men for annerkjennelsen i seg selv. I MHU ble jeg dermed ansatt som prosjektkoordinator for et prosjekt som gikk ut på nettopp dette, et mobilt samtalerom, men som på grunn av korona er satt på vent inntil videre. I desember hoppet jeg derfor inn som med-koordinator med Hannah, og jeg fikk en skikkelig kickstart med masse som skulle gjøres før jul. Det ble mye
arbeid, men var veldig gøy. Det løste seg på en god måte, og jeg stortrives sammen med Hannah.

Sammen har Sverre og Hannah i hovedsak ansvar for rekruttering og oppfølging av de frivillige. De sørger for at nye får opplæringen og kunnskapen de trenger, at det er folk på vaktene og er i tillegg alltid tilgjengelige dersom de frivillige skulle trenge støtte, råd eller teknisk hjelp. Samtalene man kan møte på i Chatten kan være krevende, og Hannah mener derfor det er minst like viktig at de opplæres i hvordan de skal ta vare på seg selv.

Vår aller viktigste oppgave er å gjøre de frivillige trygge, slik at de kan møte og stå i samtaler som tidvis kan være vanvittig tunge. Vi vil derfor også at de skal ha kunnskap om hvordan å ta vare på seg selv i denne typen frivillige verv. I tillegg er vi opptatte av at man har et team rundt seg som samarbeider, aldri er alene på vakt og at man alltid har en debrief. De frivillige har en-til-en samtaler med de som tar kontakt, men det er viktig at man hele veien har noen å støtte seg på i teamet. Det som er så fint med frivilligheten er at det hos oss er alle slags mennesker, med et aldersspenn fra 22 og opp til 60-årene. De bor over hele landet, og er i helt ulike livssituasjoner. Likevel jobber vi alle sammen for at psykiske utfordringer skal bli mindre tabubelagt og å møte alle som sliter på best mulig måte. Nesten hver eneste vakt får vi henvendelser som omhandler selvmord i større eller mindre grad, noe som selvfølgelig er alvorlig. Selvmordstanker er jo faktisk veldig vanlig, men man tørr gjerne ikke å snakke om det med noen man kjenner.

Når det er mye alvorlig problematikk er det noe veldig sjarmerende med mer
lettvektige ting, som spørsmål om sex eller bekymring over matteprøven i morgen. Noen kan kanskje tenke at deres eget problem ikke er viktig nok, men det er kun en selv som kjenner hva som er vanskelig eller hva man har behov for å lufte. I deres liv er jo disse problemene store og reelle, og de tas dermed selvfølgelig på største alvor de også.

På under et år har det med andre ord skjedd mye med Chatten. Det krever nesten 40 frivillige for å holde åpent tre dager med tre timer i uken, noe som tilsier at prosjektkoordinatorene har nok å henge fingrene i slik det er i dag. For å kunne utvide kreves det ikke bare mer midler, men også en hel del logistikk og arbeid. Likevel er ikke Sverre i tvil om hva som er målet og drømmene for tjenesten videre.

Det er å bli en døgnåpen tjeneste. Et annet mål er å nevnes i sammenheng med for eksempel avisartikler eller tv-serier, som Rådebank, hvor de tar opp litt alvorlig problematikk. For å oppnå det er et av kriteriene at det er døgnåpent, så det må vi jobbe mot litt og litt. Bygge ut sakte, men sikkert, og lage et system som tåler at vi vokser. Det er allerede flere som venter på å kunne begynne hos oss, men vi må også ha mulighet til å følge opp alle på en god måte. Vi har stor tro på at dette er en viktig tjeneste, og vi skal derfor jobbe videre med å bringe denne tjenesten og tematikken opp og frem i lyset. Jo mer synlige vi er, jo flere kan vi hjelpe. Jeg har til gode å ha en normal arbeidsdag som prosjektkoordinator i dag, men ser sånn frem til å kunne
komme tilbake på kontoret og se kolleger igjen. Og klemme. Nå under
koronapandemien må jeg innrømme at jeg lider litt, jeg er nemlig en klemmer.