Psykt Tabu – Avsluttet
Psykt Tabu er en kvalitativ studie av unge voksne med flyktning- og innvandrerbakgrunns forståelser av psykisk helse og erfaringer fra møter med helsepersonell.
Folkehelseinstituttet har indikert at mellom 30 og 50 prosent vil få en psykisk lidelse i løpet av livet. Psykiske lidelser oppstår ofte i ung alder og er den viktigste årsaken til uhelse i aldersgruppen 20–30 år.
Hensikten med studien «Psykt Tabu»
Hensikten med denne studien er å undersøke hvorfor noen grupper med innvandrerbakgrunn ikke mottar eller oppsøker psykisk helsehjelp. Med kvalitative intervjuer av unge voksne mellom 20-30 år med flyktning- eller innvandrerbakgrunn har jeg undersøkt hvilke muligheter og barrierer som spiller inn i de unges voksnes møter med helsetjenesten generelt og den psykiske helsetjenesten spesielt.
Bakgrunn
Til tross for at en høyere andel av befolkninga med flyktning og innvandrerbakgrunn rapporterer om psykiske helseplager, mottar de samlet sett en mindre andel av både helsetjenester innenfor psykisk helse sammenlignet med den øvrige befolkninga. Hvis deler av befolkninga rapporterer om psykiske helseplager uten å motta eller oppsøke helsehjelp betyr det at mange ikke får den hjelpen de trenger.
Funn fra studien «psykt tabu»
En av barrierene for å oppsøke psykisk helsehjelp handlet om at det å be om psykisk helsehjelp var tegn på svakhet. Det kunne være svakhet i form av ‘svak karakter’, ‘svak i troen’, ‘svak som ‘ikke-normal’, eller svak som ‘et svakt ledd i samfunnsmaskineriet’. Det andre handlet om erfaringer med å bli ekskludert i møte med helsepersonell. Dette handlet ikke om eksplisitte hatefulle rasistiske diskrimineringserfaringer, men snarere om subtile og ofte uintenderte former for rasisme som pakkes inn med ord som ‘kultur’ eller ‘religion’ – men som like fullt er rasisme.
Anbefaling
Framfor å kun fokusere på å utforme tjenestetilbudet på måter som angivelig skal imøtekomme ‘behovet hos etniske minoriteter’ anbefaler denne studien videre satsning på: a) ‘avtabuisering’ av psykisk helse i samfunnet generelt og b) systematisk kompetanseheving av helsepersonell om rasisme spesielt, på alle nivåer i helsetjenestene.
