Meskerems historie
Denne historien ble skrevet av Meskerem, en ung kvinne som har fått støtte fra Natanim Training and Consultancy. Meskerem har sagt ja til å dele sin historie med deg. Vær oppmerksom på at teksten inneholder temaer som vold i hjemmet, seksuell vold, omsorgssvikt og diskriminering.
Jeg heter Meskerem. Jeg ble født i nærheten av Woliso-området, et landlig område i Oromia-regionen i Etiopia. Jeg har 3 søsken, hvor både min eldre søster og jeg er funksjonshemmet. Min storesøster har ikke kunnet gå siden hun var barn. Da jeg var 4 år ble jeg syk, og mistet evnen til å gå. Jeg beveget meg rundt ved å krype istedenfor. Lokalbefolkningen mente det var på grunn av min far sine synder at han hadde fått to funksjonshemmede døtre. Foreldrene mine skammet seg over oss. Ingen ville gifte seg med mine to andre søsken, fordi det bodde to funksjonshemmede søstre i huset med dem.
Min mor prøvde å ta hånd om oss, men min far var voldelig mot både oss barna og mor. Beina mine blødde alltid, fordi han slo dem hardt med en pinne. Jeg klarte ikke sitte på grunn av skadene han påførte meg. Han nektet oss å ha kontakt med noen utenom familie. Han ville heller gjemme oss i huset, enn å la oss gå på skolen. Han gjorde alt han kunne for å hindre meg i å få en utdannelse.
Heldigvis var min onkelen en utdannet mann, så han tok med søsteren min og meg til Holeta medisinske senter. Der fikk vi behandling hvor vi lærte å gå ved bruk av krykker. Deretter ble vi sendt til et barnehjem som var styrt av en organisasjon.
Søsteren min kranglet med en ansatt i organisasjonen, like etter forsvant hun. Hun kom tilbake, men var blitt utsatt for voldtekt.
Vi var langt hjemmefra, sendt til et fremmed sted. Vi fikk et måltid om dagen. Maten var gått ut på dato og blitt dårlig. Søsteren min kranglet med en ansatt i organisasjonen, like etter forsvant hun. Hun kom tilbake, men var blitt utsatt for voldtekt. Jeg var redd, og kjente på konstant engstelse. Jeg var ikke i stand til å roe meg selv ned. Mye av tiden tilbragte jeg alene i mørket og gråt. Det var ensomt, og savnet etter min mor var så stort.
En gang gikk han så langt at han skar mor med en ljå. En annen gang reddet min bror livet mitt da far angrep meg med en øks.
Hvert år, da regntiden kom, fikk jeg dra hjem for å treffe moren min. Jeg var glad for å se mor, men det var aldri fred i huset. Faren min drakk og var veldig voldelig. Han kom hjem full, banket oss opp og truet med å kaste oss ut på gaten. En gang gikk han så langt at han skar mor med en ljå. En annen gang reddet min bror livet mitt da far angrep meg med en øks. Hjemmet var fylt av frykt og vi fikk aldri ro. Jeg kan ikke huske å ha sovet fredelig en eneste natt i det huset.
Onkelen vår er en vi virkelig respekterer, og jeg skylder ham mye. Han prøvde å hjelpe oss, selv med mye motstand fra far. Jeg overhørte far og onkel krangle hvor far skyldte på onkel for at barnene hans har vendt seg mot han. Han forbannet han og sa at onkel brukte oss for å tjene penger. Jeg krøp ut av huset for å unnslippe, og i mørket lyttet jeg til hyene skrike. Etter denne natten dro jeg tilbake til barnehjemmet for å fortsette utdannelsen min.
Tilbake på barnehjemmet gjorde alle traumene livet uutholdelig. Jeg prøvde å begå selvmord flere ganger på grunn av alt jeg måtte gå gjennom. Interessen for utdanning avtok, og karakterene mine ble dårligere. I tiende klasse besto jeg ikke alle fagene. Jeg var motløs, og hadde bare lyst til å skrike «Herre! Hvorfor ser du ikke min utfordring, og ikke min latskap?». Barnehjemmet jeg bodde på ba meg dra tilbake til hjembyen min. Hvordan kunne de be meg om det? Jeg hadde ikke noe hjem å vende tilbake til. Redselen og angsten ble så ille at jeg begynte å skade meg selv.
Da jeg kom til Addis Abeba opplevde jeg at barn faktisk ville bli kjent med meg. De kalte meg venn.
Heldigvis kom jeg til Addis Abeba. For første gang i livet mitt traff jeg gode mennesker, som ville mitt beste. Hele livet følte jeg meg hatet og sett ned på, på grunn av min funksjonshemning. Da jeg kom til Addis Abeba opplevde jeg at barn faktisk ville bli kjent med meg. De kalte meg venn. Dette endret livet mitt. Jeg trodde ikke noen var interessert i å høre på hva jeg hadde å si. Folk ler av vitsene mine, og jeg har folk som er meg nær.
De gode menneskene jeg har vært så heldig å møte, har spilt en nøkkelrolle i min suksess. I tillegg fikk jeg psykososial støtte (fra Natanim Training and Consultancy) som forandret livet mitt. Etter alt det tøffe jeg har vært gjennom, er jeg nå stolt av å være ferdig utdannet. Hele livet ble jeg fortalt at jeg aldri kunne få til det. De tok feil. Jeg har sett meg selv lykkes og jeg er lykkelig.
